BÅTBYGGING I VIKINGTIDA.

Den norske båtbyggertradisjonen har solide røtter helt tilbake til steinalderen og bronsealderen. Når en båt er klinket brukes fortsatt uttrykket hud for bordgangene og søm om nagler. Dette skriver seg fra den tida da båtene ble kledd med dyrehuder som ble spent over spant. Det var utviklingen på redskapssiden som satte fart i bruken av treverk som byggemateriale. I lange perioder var landet kledt med skoger med gode emner for båtbygging. Det er typisk at vi har de sterkeste båttbyggertradisjonen i nettopp de områdene hvor det er store skoger knyttet til kysten.

Den første trebåten var trestammebåten. Bredden på stokken begrenset størrelsen. Det neste skrittet var å feste et tilhugget bord på hver side for å øke bredden. Etter hvert utspilte ttrestammen sin rolle som båt, men den ble bunnstokken da man begynte å klinkbygge båtene.

Helleristninger forteller oss om store havgående skip fra bronsealderen. Noern av de fineste bildene er de vi ser på Haugen utenfor Sandefjord. På denne tida med en primitiv byggemåte kunne båtene ha over 30 mann som mannskap. Disse første skipa i våre farvann kan sammenlignes med store kanoer.

Båtene i eldre jernalder var klinkbygd og ble drevet fram med årer. Skrogformen gir liten stabilitet. Det er ingen detaljer som forteller at seilet var i bruk.

Med skipsfunnene fra yngre jernalder eller vikingtid kan forkerne se en betydelig utvikling. Kvalsundskipet fra Sunnmøre skriver seg fra ca. 600. Det er et rendyrket skip for roing. Gokstadskipet blir noenganger karakterisert som en fullkommen løsning når et skip både skal ros og seiles. Nå har vi kommet til ca. 850.
Knarren som ble funnet i Roskilde skriver seg fra tida rundt år 1000. Den er et seilfartøy med årene bare til hjelpeframdrift . Hvis vi studerer skroget på disse tre skipa ville vi se de endringen båtbyggerene mått ta hensyn til.

Eik var det materialet som dominerte båtbyggingen på denne tida, men i Norge ble også furu og gran benyttet. En eikestokk til kjølen på Gokstadskipet (18 meter) ville være vanskelig å finne idag. Stokkene ble kløyvd med øks og kiler. Ved denne kløvingsteknikken kunne de lage kanskje 20 plank med 30 cm. bredd utav et tre med en diameter på en meter. De delene som skulle bli stevner eller spant ble funnet i skoigen som krokvokste greiner elle røtter.
 
 
Tekst av: Stig Tore Lunde